Golfutstyr

Golfballer

Reguleringskuler har en maksimal vekt på 1,62 gram (45,93 gram) og en minimumsdiameter på 1,68 tommer (4,27 cm). I amerikansk konkurranse kan hastigheten på ballen ikke overstige 250 fot per sekund målt under foreskrevne forhold på et apparat som vedlikeholdes av USGA, men det er ingen hastighetsspesifikasjon for britisk spill.

Golf klubber

I det gjennomsnittlige spillersettet er det vanligvis enten tre eller fire treklubber og 9 eller 10 jern (ikke mer enn 14 klubber kan bæres i løpet av en runde). Ingen klubber i et sett er like. Det er forskjeller i lengde og smidighet av skaftet, vekt, størrelse og form på hodet, vinkelen som sjakten slutter med og hodet begynner (løgnen), og vinkelen på ansiktet til klubben fra loddrett (loftet ).

De forskjellige klubbene er kjent både etter antall og etter navn. Antallet på en klubb angir i stor grad lengden og hodet på hodet, som oversettes til avstanden og høyden en klubb vil kjøre en ball. Generelt, jo lavere tall, jo større avstandspotensial; avstand reduseres og tonehøyde (dermed høyde) øker gradvis når klubben øker. Skogen (eller metallene) brukes mest til å kjøre lengre strekninger. Kildene er forskjellige med hensyn til navnekvivalensen til de nummererte klubbene, men de mest brukte klubbene kan identifiseres som følger:

Regler

De regelskapende organene for golf er R&A og USGA. De prøver å opprettholde ensartethet i regler ved å utveksle synspunkter på tolkninger og på anbefalinger for revisjon. Den nåværende koden utgjør en fantastisk kontrast til de første reglene, 13 i antall, som ble innrammet av Honourable Company. Den første av dem ordinerte at ballen måtte teies innenfor en klubblengde fra forrige hull, og at tee måtte være på bakken. Tee og green var ett. Ballen som ble slått fra tee ble ikke forandret, og spilleren kunne (regel 5) ta ballen opp av vannet eller “vannaktig skitt” for å spille den og la motstanderen få et slag. St. Andrews golfere, da de grunnla R&A, vedtok nesten nøyaktig Leith-reglene. Det var periodiske reformer før R & A-regelkomiteen ble dannet i 1897 for å bli den endelige autoriteten.

Regelkomiteen har valgt sine representanter fra Commonwealth, European Golf Federation, USA og British Unions Advisory Committee. Storbritannia og USA har hatt separate koder på forskjellige tidspunkter, men en enhetlig kode trådte i kraft i 1967.

Fremgangsmåte

Startstedet for hvert hull som skal spilles er teingbanen. Fronten er indikert med to markører, og teing-bakken er det rektangulære rommet to klubblengder i dybden rett bak linjen indikert av markørene. Spilleren tees ballen sin hvor som helst i dette rommet, vanligvis setter den opp på en liten tre- eller plastpinne (kalt tee), og slår den mot hullet. Slaget fra teingbanen kalles stasjonen. For dette bruker spilleren vanligvis en treklubb nummer 1, eller sjåfør, men for å unngå fare eller for å prøve å plassere ballen i en gunstig posisjon for sitt andre skudd (for eksempel på et langt hull med en skarp bøyning, eller dogleg), foretrekker han kanskje en av de andre skogene eller et jern. På korte, par-tre hull bruker de fleste spillerne et jern.